Adskillelsen.
Ubevisst vandret du i haven.
Du og haven var ett.
Da kom det som et sus gjennom trekronene:
Det finnes mer. Det finnes noe annet.
Du hadde det hele, men uvitende om din rikdom,
lånte du øret til vindens lek.
I selvsamme øyeblikk
ble du til et jeg, og haven til noe annet enn deg.
I selvsamme øyeblikk
ble lengsel født, og utilfredsstillelsen tok plassen til fylden.
Fra nå av er der to når du samtaler med en annen.
Fra nå av er det mer enn en vilje i deg.
Et lite skritt til siden og ut av livets naturlige strøm
finnes adskillelsen.