Mitt indre ikledde seg en indianerkvinnes drakt
og sa, ordløst:
Du må vente. Du har ennå ikke erfart nok.
Jeg forsto hva hun mente, for jeg hadde ingen ild i meg,
og da er det ikke rett tid.
År gikk med stadige prøver på hvor mye
jeg egentlig hadde lært
av mine læremestre.
Så kom noen stille år.
Jeg var takknemlig for igjen å være en del av hverdagen.