En natt var det som et sceneteppe ble trukket til side:

Foran meg så jeg et landskap nesten dekket av tåke.

 
Tåken trakk seg sakte tilbake, og på himmelen

mellom to hvite fjell sto en stor rød kule og så på meg.

Den eide all visdom, den rommet all kjærlighet

og den elsket meg som jeg var.

Men den krevde også at jeg tok alle mine muligheter i bruk —

at jeg var hele mitt sanne vesen.

 
Min første læremester Lyset hadde kommet for å kreve troskap

mot min barndoms sannhet.