Har menneskeheten ulike behov til ulike tider, slik at gårsdagens gudsbilder og religioner er ”falske” eller i hvert fall meningsløse eller begrensende i dag, selv om de en gang kan ha gitt mening og vært ”sanne”? Er religioner, åndelige tradisjoner eller spirituelle lærere - som jo også vanligvis står i en tradisjon - en forutsetning for åndelig utvikling, eller kan det like godt være en tvangstrøye? Er da ikke religiøse sannheter sanne i absolutt forstand, men noe som hele tiden endrer seg etter hvert som samfunnet endrer seg og vi som individer også utvikler oss?
—————————
Det hele er måter å SE på.
Oppfattelsesmåter som egentlig stammer fra dine øyne og sier ikke mye hverken om Sannhet eller Verden.
Som sentrale i egne liv er det umulig for oss å SE direkte.
Vi går alltid via vårt Jeg, som tolker ” Det frie tolkningsløse Øyeblikk” til noe vi kjenner igjen.
Slik lager vi vår virkelighet og kaller den Virkeligheten.
Ordet Hellig er det Evige ordet, det ordet som aldri noen gang setter rammer,
aldri låser oss fast i tid,
tåler alle tider.
Vi legger ut våre meninger, som har sitt sete i vår uvitenhet.
Det du da kanskje ikke vet, er at:
Når du beskriver dette Unevnelige
sier du alt om deg selv
og ingenting om det Unevnelige
For:
Hvordan kan vi forstå frihet
vi som er fengslet i rom
Hvordan kan vi forstå Evighet
vi som er bundet til tid
Ditt Jeg har sin bolig i det som kommer og går.
Slik blir det
Du kommer fra Lyset
du skal tilbake igjen
Rommet mellom Livet og Livet skal fylles med Liv.
Av Jord er du kommet
du skal tilbake igjen
Tiden fra Alts tilblivelse tilbake til Alts tilblivelse skal fylles med vikling ut.
Men
Evigheten er den ild hvori alt som legges på smelter sammen
og ilden hverken vokser eller slukker.