Vigdis Garbarek har i sine bøker fortalt om sin reise gjennom angsten og om sin åndelige oppvåkning, som har mange paralleller til selvrealiserings- eller opplysningserfaringer til mystikere verden over. I dette intervjuet utforsker vi mer av hva oppvåkning og opplysning innebærer.
Artikkelforfatter Øyvind Solum er redaktør i Visjon.
VISJON — 2007/6: 76-85
Vigdis Garbarek har blant annet skrevet bøkene “Veien til deg selv" (1992) og “Vågestykket" (1996). På hjemmesiden hennes kan man både lese eller laste ned ulike ting hun har skrevet, eller høre henne selv lese fra bøkene. I disse deler hun både innsikter og glimt fra hennes eget liv. Blant annet så var hun sterkt plaget av angst fra hun var 25 til 35, men forholdt seg nok ganske annerledes til dette enn de fleste gjør. Selv om hun alltid har vært annerledes enn de fleste, så er det særlig en radikal bevissthetsendring som skjedde i -89 som er basisen hennes i dag. Nå er hun 61. Denne hendelsen skjedde på et vis plutselig og spontant da hun var ute og gikk langs en gate, og et fallende høstblad stoppet tiden og endret henne for godt...
- Mange tenker på opplysning, og åndelig utvikling generelt, som å bli friere fra følelser, i betydning at følelsene ikke skal plage en lenger?
- (latter) Å ikke lenger være levende? Nei, hele vinklingen er rar og selvsentrert. Vinklingen går ut på at "jeg vil ha en annen type liv". Utviklingen handler ikke om noe man skal lulle seg inn i, men noe som skal gis videre. Den som er slik at den må det den må (dvs. at vedkommende er det som ofte kalles "opplyst", red. anm), må "spise opp" alt — absorbere alt til innsikt for videre hjelping. Det er bare det som står i hodet på deg. Å få ting til å lyse. Ditt personlige liv er egentlig uinteressant. Ditt liv er en bruksting. Det å ha preferanser for hvordan livet skal arte seg er utelukket og den spontane trangen til noe annet enn det som er finnes ikke. Ordet unngå har ingenting med "frihet" å gjøre. For meg å møte den såkalte søkegruppen har vært litt av et sjokk. Jeg savner det alvoret som har gleden i sin kjerne. Det jeg ser er gravalvoret som har dommen i sin kjerne.
Innenfor mahayana-buddhismen har man det som kalles boddhisattva-løftet, hvor man skal søke opplysning og oppvåkning for alt levendes skyld. Hva jeg ser er at de ikke forstår hva de egentlig lover. For dem eksisterer det egentlig ikke noe annet enn dem selv og deres egen frigjøring. Utgangspunktet ser ut til å være egensmerten og utilfredsstillelsen. Det syntes jeg var sjokkerende å møte på. Uansett hva jeg roter meg borte i av "søkende" mennesker så ser jeg det samme.
- Du har også sagt noe sånt som at følelsen av forvirring og smerte kan være en korrigering av kursen en har i livet. Dermed kan misnøye og smerte — eller jegets eller egoets ubehag — også iblant være som et kall til oppvåkning?
- Det er ikke helt det jeg sier. Det er en påminnelse om at du har forlatt senter. Du har forlatt det som gjør det meningsfylt for deg å leve. Det som dypest sett gjør det meningsfylt for mennesker å leve er "den andre", altså det at vi står i et ytre styrt jeg-du-forhold. På det stadiet vi er på som mennesker, så har vi ikke oppdaget det egentlige forholdet. Forholdet brukes til speiling — av meg. Ikke et forhold hvor man står i et værens-forhold hvor man er lik, det samme. Derfor er du ulykkelig. Men i det øyeblikket du gjør det du skal i livet ditt så står du i et værens-forhold. Da opphører avstanden. Både til deg selv, det du gjør, og til den andre.
- Det vil si at når folk føler en misnøye med livet sitt, så er det fordi de ikke er i det værens-forholdet? Så selv om misnøyen nok er en ego-ting, er det også noe som kan bringe dem på sporet av noe som kan hjelpe dem å overskride egoet?
- Jeg er enig i det. Likevel bringer det en svært ofte ikke så mye som en meter, selv om man opplever mye rart. Såkalt åndelige og mediterende kan få mange opplevelser, men er deres spontanimpuls virkelig endret? Først da har det skjedd en virkelig endring; når noe er dødt og noe annet reiser seg. Når man avlegger disse boddhisatva-løftene eller lignende, så tar man veldig store ord i sin munn. Da opplever jeg at man går ut i det hele med en slags løgn. Du gjør det ikke klart for deg selv ordentlig hva du driver med.
- Kan det ikke likevel sees som en måte å prøve å komme på sportet? At man lager seg et mål, og selv om man er så langt fra målet at man knapt vet hva det betyr, så starter man i det minste en bevegelse i en retning?
- Det er ikke noe galt med noe av det. Men da bør man si at man gjør det for sin egen skyld, ikke at man gjør det for alt sin skyld. "Dette gjør jeg for min skyld, fordi jeg vet ikke av noe annet enn meg, og min egen utilfredsstillelse." Da følger man seg selv, og står der hvor man står. Det er riktigere. Da er du ærlig og sier at sånn ser det ut.
- Går det ikke an å være todelt her og på den ene siden si ja jeg er full av frustrasjon og smerte og ønsker å komme ut av det fordi jeg ikke liker det. OG at jeg ønsker at ved å komme ut av det så vil jeg få mer overskudd og kraft og evne til for eksempel å hjelpe menneskeheten? Med andre ord at det både har et personlig og et personlighetsoverskridende aspekt?
- Jeg hører hva du sier. Jeg tror at det er en uheldig vinkling. Du føler da hele tiden at du ikke strekker til. Dette utgangspunktet har dermed brakt mange med høye idealer ut i uføre. Når det blir mer stille i deg selv, så øker persepsjonen og konsentrasjonen. Da blir idealene og forhåpningene istedet automatisk tatt vare på, det som du først legger i en kjempefremtid. Da står du aldri i det forholdet at "jeg når aldri målet, men ville så gjerne". Da står du bare i forholdet du har til deg selv — gjennom en naturlig rensning og fordyping.
I "Vågestykket" snakker jeg om de tre nøklene som mennesker har. Sannhet er den første nøkkelen. Det er å hele tiden se på seg selv. Se i et speil. Se hvem jeg er. Hele tiden avsløre meg selv. Selvransakelse. Å rense seg hele tiden gjør noe med oss. Det gjør at vi får mer forståelse for andre menneskers lidelse og vanskeligheter — hva det vil si å være menneske. Ikke være en kjeftesmelle som sier det burde, jeg burde, du burde...
Når du holder deg der og renser, så åpnes øynene. Sannhetsøynene er levende. Sannhet er ingen stagnasjon. Øynene åpner seg og åpner seg, men er hele tiden sanne og går inn i en fordypning. Da ser du mer og kommer nærmere det du snakker om, men uten å forlate det som er ekte — ditt eget faktiske ståsted. Da slipper du den todeltheten hvor du alltid må måle deg mot noe du ikke nådde. Det er så mange som faller i den suppa der, i det åndelige, og blir fortvilete fordi man ikke får det til. "Jeg fikk det til i fjorten dager, men nå er jeg nede i kjelleren igjen". Det er utrolig mye selvforakt ute å går.
- Det er naturlig også å ha noen idealer og ønsker, selv om man ikke klarer alt?
- Absolutt. Men idealet mitt ville være "jeg vil være sann". Det er en mulighet jeg har. Min ferd skal være sann overfor meg selv — eller hvis du ønsker det; mitt selv. Jeg er dommeren for det. Er ikke det et ideal? Og et som det kan være ganske vanskelig for mennesker å holde. Det er det høyeste idealet mennesker kan ha, for det utfordrer alt i deg. Det behøver ikke være noe annet, fordi det tar seg av alt.
Ved siden av det idealet kan du velge en ting som gjør noe med deg hele tiden: du kan lære deg å si takk. De to tingene der tar seg av det hele — hvis du tar det på alvor. Hvis du mener noe med det du vil.
- Da kommer du jo innpå at det er noe man vil....
- Ja. Du vil noe med deg selv. Jeg tror at det er noe alle mennesker føler at de har inne i seg. Det ser man på den lengselen mennesker har. Jeg mener den lengselen ikke er etter å stikke av eller å komme til Gud eller noe sånn, men en lengsel etter å være. Genuiniteten. Jeg er meg. Og alt som er i meg vil jeg bruke for en felleshet. Det tror jeg er vår dypeste lengsel.
Jeg tror også vår dypeste mening om våre medmennesker er at alle har varme hjerter. Vi lever på overflaten, og går sjelden i dybden med de enkle men alvorlige tingene. Istedet går vi oss bort i enorme overbygninger. Det blir tusenvis av bøker og kurs, mens det egentlig handler om hvorvidt jeg er sann mot meg selv. Kan jeg se meg selv i øynene i mitt dødsøyeblikk og si at jeg levde det som var riktig for meg? Har jeg brukt alt det jeg hadde å komme med? Har jeg løftet noe?
Det er kjernepunktet i alle filosofier og religioner. Men det forlater vi og lager enorme overbygninger og etasjer og hierarkier og hele pakka. Men dette helt ekstremt enkle er så vanskelig og utfordrende å følge at vi helst ikke vil høre det. Man blir rystet i sjelen av å få det midt i trynet.
- Du snakket om tre nøkler, hvor den første var sannhet?
- Den første er sannhet, den andre er tillit og den tredje er overgivelse. Den første er når sannhet hele tiden skjer og du må rense deg selv. Du må må gå i deg selv. Det er litt som katolsk skrifte, hvor du kan gå et sted og si hva du ikke får til — bare at du selv er den som sitter på den andre siden. Du kan da si til deg selv "kjære deg, når du ser den smerten som fulgte av det du gjorde, så vet du at det ikke er noe å gjenta". Nå vet jeg at det hadde følger, og jeg vet hvorfor det var nødvendig for meg å gjøre de tingene. Mens du holder på så renses hjertet hele tiden, slik at alt det som stenger for ditt eget vitne, eller det som er den direkte tilgangen til sannhet i deg selv, alltid er renset og åpent.
Da jeg var liten, og hele livet, så gjorde jeg slik rensing. Hva har lugget idag? Jo, det må jeg ta med en gang. Det og det ledet til det, og det var ikke heldig. Og det og det må jeg rydde opp i imorgen, og si fra til den og den at det jeg gjorde ikke var noe lurt. Når jeg blæret meg sånn, fikk jeg en ekkel følelse. En ekkel følelse er ikke noe særlig å ha, altså er det ikke noe særlig å blære seg. Veldig kort vinning, veldig lang lidelse etterpå. Motsatt kan man si at noe som er vanskelig og smertefullt lenge, men som gir en evighetsfrihetsfølelse etterpå, er at jeg har oppgradert meg som menneske. Da er jeg i samsvar med meg selv. Å være i samsvar med sannhet med meg selv, betyr at jeg ikke er to. Jeg har da ikke et kranglete indre, men det er helt stille. Jeg kunne ikke sove før det var helt stille. Jeg kunne komme til å dø, og da døde jeg ikke i sannhet, men i to-het, og for meg var det en umulighet. Dette har jeg holdt på med hele livet.
Når du er så renset at du har kontinuerlig kontakt med din indre sannhet eller lærer, så begynner tillit. Da snakker vi om ren tillit. Ikke tillit som handler om at "du er så allright og du liker meg. Og ikke han, for han kan gjøre meg vondt". Ren tillit. Livet er i alle retninger, og det oppstår, og det som oppstår, det lever jeg. Ingen preferanser.
- Du nevnte takknemmelighet, og det kunne høres ut som det kunne være en del av overgangen mellom sannhet og tillit?
- Med sannhet oppstår også takknemmlighetsfølelsen. Jeg tror at når mennesker for seg selv sier takk i et stille rom, så blir de automatisk rørt. Nesten automatisk går hendene ut.
- Og da forsterker det tilliten?
- Ja, det åpner for det rommet, og disse tingene henger sammen som en strøm. Med tillit kommer livet opp i allverdens rare kasteballer. I Vågestykket het angst-kapittelet "takknemmelighetsprøven". Da jeg var liten lagde jeg et alter, hvor jeg hver kveld takket for livet. Takket for at jeg fikk leve og erfare. Da angsten kom for full pakke, så rusker den opp i absolutt alt. Det var jeg-utslettende angst. Men ville mitt indre endres av det? Nei, det var helt stille. Der var det bare en rungende latter. Det er som jeg har levet et menneskeliv på ett nivå, hundre prosent med alt det som det er. Men samtidig på et annet nivå, så var jeg aldri identifisert med det fullstendig. Hundre prosent er hundre prosent, men det rare er at dette kan leve i en samtidighet, uten at det på noen måter blandes. Jeg kaller angsten for takknemmelighetsprøven, fordi det var en test på om det andre var stabilt. Er det nå du begynner å si at mor og far har skylden? Er det nå du begynner å si at Jan burde ditten og datten? Er det nå det begynner å bli synd på deg? Er det nå selvmedlidenheten begynner å ta over? Er det nå du begynner å hate livet? Er det nå du sier "hvorfor meg?". Ingenting av det hendte.
Vår dypeste mening om våre medmennesker er at alle har varme hjerter. Vi lever på overflaten, og går sjelden i dybden med de alvorlige tingene.
- Svært mange tenker jo at om man har stabil kontakt med det åndelige så burde ikke angst oppstå i det hele tatt. Eller om den kom så ville den oppløses på et øyeblikk med den åndskraften man har eller er i kontakt med?
- Helt enig. Det som er rart med den formen som jeg har hatt, er at hadde jeg ikke hatt det, så hadde jeg ikke hatt noe å komme med. Da ville min opplevelse av menneske-livet være så vanvittig annerledes enn andres, at jeg ville ikke kunne forstå smerten. Gjennom min smerte kunne jeg forstå mors og fars smerte og fars avhengighet til alkohol, og mor hadde sine greier. Uten min egen erfaring ville jeg ikke kunne forstå hvordan det var å være innelukket i et personlig smertehelvete slik som de var. Da ville jeg trodd at de gjorde det mot meg. Gjennom å stå i noe selv så fikk jeg et innblikk i en smerte som er så stor at mennesker ikke klarer å bevege seg. De står til og med på sine egne barn, slik som mor og far gjorde. De dreit meg ut og brukte meg på alle slags måter etter hva de trengte seg imellom. Jeg snakket oppbyggelig til en av dem gjennom natten. På morgen ble de venner igjen, og da var det meg de rettet seg mot og angrep. Da var jeg de barne-øynene de ikke ville se. Hvis ikke jeg selv hadde levd i et slikt smertehelvete hvor du klamrer deg til hva som helst bare for å holde deg oppe, så ville jeg ikke kunne forstå deres. Da ville noe i meg være ufritt i forståelsen av menneskelivet. Da ville jeg være dømmende. Dette er jo bare automatiske lovmessigheter. Jeg måtte leve det helt selv på alle måter, og samtidig være den som observerer hvordan et menneskeliv foregår. På samme måte som jeg tidligere hadde observert mor og fars liv, observerte jeg nå det som skjedde med meg. Som den uberørte observatør observerte jeg nå det som skjedde med meg. Jeg observerte et menneskeliv, og hva dette menneskelivet påførte andre menneskeliv med sin måte. Jeg fant ut at jeg var villig til å leve dette livet, selv om det skulle være denne konstante smerten.
Sånn så det ut som livet mitt skulle forbli, men i det øyeblikket jeg sa det til meg selv.... jeg kan ikke hindre Jan i å reise, han må dra på turné. For han dro ikke på turné på mange år. Vi holdt jo på å gå til grunne. Så sa jeg til ham at han måtte dra, og han dro. Så måtte han komme tilbake dagen etter, og avlyse turneen. Det ble jo kjempekrise også for alle de andre i bandet, ingen tjente noen penger. Jan måtte komme hjem å passe på meg. Sa kommer han hjem til Fornebu, og jeg står og tar imot — strålende fornøyd. Og han begynner å grine, for han trodde jeg holdt på å ta livet av meg. Han var kjemperedd. Så står jeg der, som en fullstendig selvmotsigelse, en strålende fornøyd kjerring, som da selvfølgelig har fått ting i orden, og har blitt trygg siden han skulle komme hjem.
Da skjønte jeg at man må bære sine byrder selv og sa til Jan like etterpå: "nå må du dra, samme hva jeg sier. Du må ikke komme tilbake." Jeg tenkte da på Odyssevs, og sirenens sang. Vi hadde bygd en bondeseng med stolper i, og jeg måtte stå å holde meg fast i en av disse stolpene. Svetten bare fosset av meg på grunn av nervene — i en uke før Jan skulle dra. Det var helt forferdelig. Men ikke f.. at jeg igjen skulle gjøre noe så mitt liv på noen måte skulle ødelegge et annet menneskes utvikling og rett til sitt liv. Jeg sto gjennom dette. Anja var bare noen få år gammel. Dette skulle jeg da klare alene, og å være alene med henne. Det var forferdelig. Hele kroppen ristet hele tiden. Om natten var jeg iskald, og måtte ligge med to dyner og et pledd oppå meg for å få varmen.
Jeg ble da klar over hvor viktig fysisk trening er, for å føle at du ihvertfall har styrke ett sted, når det andre går dårlig. Å føle at jeg hadde krefter lærte meg hvor viktig balanse er — både fysisk og psykisk. Hva er det som påvirker at noe går ut av balanse? Jeg fikk en enorm innsikt i det fysiske og psykiske legemet, som jeg aldri hadde hatt om jeg bare hadde fortsatt fra der jeg kommer ifra — i det som for meg er bare sannhet. Da ville jeg ikke ha denne kunnskapen som jeg idag har enorm bruk for. Når jeg snakker med mennesker har de bruk for den inspirasjonen jeg kan gi nettopp fordi jeg har levd. Jeg kan si at man KAN komme gjennom smertehelvete. Jeg kunne ellers ikke sagt en ting av det! Jeg ville vært ubrukelig og bare gått og lalla. De er ingen som har bruk for noen som bare kan si "be who you really are". Jeg blir så kvalm av det! (latter) La oss gå veien via det fysiske og psykiske legemet og rens det hele. Da gjør du deg selv og verden en tjeneste. Ikke "be who you really are" og så nesten svime av av selvnytelse. Jeg kaller det gudsforgiftning.
Så kommer man til den siste nøkkelen, som er overgivelse. Den første nøkkelen, sannheten, er til hjertets rom. Den andre nøkkelen, tilliten, er til sjelens rom. Du kommer da inn i sjelens rike: væren. Du får klar kontakt med det du må i livet ditt. Jeg har tre slike hovedoppdelinger, for det er slik det er for meg, men man kan sikkert dele det i firehundre og tredve, hvis man heller vil det.
Jeg kom inn på et annet sted — men for de fleste blir det å skifte ståsted. Jeg kom inn med det sjelelige som ballast. Tillit — og livet som bare reiste seg — var alltid med meg fra jeg var født. Det er først da menneskets liv oppleves som meningsfylt. Uansett hvordan menneskelivet er da så er det meningsfylt, for du skal trekke ut essensen av alt. Hvert øyeblikk som leves blir meningsfylt. Og fra alt du trekker ut står det noen og skal ha som mat til sitt liv. Det går øyeblikkelig videre. Det er hele poenget for meg. Å være en bruksgjenstand. Ikke nyting. Du kjenner meningsløshet når du ikke får gjort det du skal. Det er da du forlater det sjelelige. Der er et stort problem som mennesker har. Det å hele tiden prøve å lete etter komfort, istedet for å trekke ut ekstrakten av bevegelsen. Man kunne nesten like gjerne vært ufødt. Det er bare repetisjon av alt gammelt. Det er kun nytt når du tar ut ekstrakten.
For å ta et eksempel. Du er i et selskap og ser noen mennesker som du får en trang til å imponere, selv om du ikke bevisst tenker dette. Du sier noe høytsvevende, og de ser på deg med store øyne, og plasserer deg som et eller annet. Du føler da en tilfredsstillelse, blandet — hvis du er sensitiv — med en litt kvalm følelse. Hvis du er ganske sensitiv blir den kvalme følelsen ganske ekstrem. Så går du hjem om kvelden når alt er stille igjen. Så blir du liggende med deg selv og denne glorien, som begynner å få sprekker og den ekstreme kvalmen som sniker seg på. Så kjenner du "hva var dette for noe? Hvorfor var det nødvendig for meg å gjøre dette? Hva er det i meg som ikke er nok i seg selv? Hva var det i dette som ga meg virkelig og varig glede?" Så går diskusjonen sånn. Så får man kanskje tak i at "positiv speiling er ekstremt vesentlig for meg". Hvorfor det? Jo, for det har jeg fått lite av. Jeg føler meg usikker. Da betyr det at du har et ubalansert menneskesyn. Menneskesynet ditt er hierarkistisk. Problemet er at du ikke forstår verdien av hvert eneste menneske og hvert eneste øyeblikk, så du står alltid i et opp og ned-forhold. Så finner du frem til en slags visdomssetning for den handlingen. Det er ekstrakten.
Når den ekstrakten er funnet for enkeltmennesket, så møter det mennesker rundt seg hver eneste dag hvor denne ekstraktkunnskapen kan gå videre. Du møter garantert noen som har rotet seg bort i et eller annet, og hvor du kan si "se her, hvis du ser det på den måten...". Med en gang det mennesket blir med deg på den lille turen, så frigjør det mennesket fra denne mørke følelsen det har inne i seg, til ÅÅÅ! For å se og forstå sammenhengene er for oss lys. Da blir bevisstheten lys. "Det leder til det, og det leder til det. Det er innlysende!" Det er inn lysende. Da ser du hvor du går. Istedet for at du går hele tiden i mørke, og prøver det steget og det steget, uten at lyset er på. For du prøver kanskje bare nye steg, men aldri refleksjonen.
Det er evnen til refleksjon som gjør mennesket til noe annet enn et dyr. Evnen til lys. Vi har den evnen at vi kan sikte inn vår lyskjegle på noe mørkt noe, men da må vi ikke være redd for det vi skal se. Vi må ville se. Det er utgangspunktet. Ikke ville ha det komfortabelt, eller ville vite høye ting om deg selv. Å ville se! Ikke ville være Selvet. Du må ikke ville sitte på fanget til Gud. Du må ville SE. Det mener jeg er det frigjørende for mennesket. Å se og forstå. Når du forstår så forstår du også etterhvert konsekvens. Du forstår at alt du gjør og ikke gjør har konsekvens. Alt du tenker og ikke tenker har konsekvens. Hvilket univers er det som reiser seg som konsekvens av den tanken du hadde eller den handlingen du gjorde? Er det et univers du synes det er verdifullt å fødes inn i? Hvis det ikke er det, så ikke gjør det. Gjør noe med tanken eller handlingen din. For du eller noen andre må leve det.
- Men alt dette springer ut av det andre nivået, eller den andre nøkkelen — tillit?
- Hele den måten å være i verden på gjør det. Alt dette har et jeg, men så kommer vi til neste steg. Først er det et jeg som må rense seg selv, så kommer vi til det neste, som er en følelse av "jeg er", fordi man er kommet til et værensforhold, et konsekvensforhold. Du forstår at alt har en konsekvens og det må leves fra det hele. Det sjelelige nivået er "jeg er".
Jeg ble da klar over hvor viktig fysisk trening er, for å føle at du ihvertfall har styrke ett sted, når det andre går dårlig. Å føle at jeg hadde krefter lærte meg hvor viktig balanse er — både fysisk og psykisk.
Når man kommer til det tredje nivået, overgivelse, så forsvinner "jeg". Da forsvinner det som spontan-reiser seg på "jeg er". Da er karma borte, det vil si mønstre og repitisjoner av væremåter blir borte. Så kommer det en annen type system eller spontanitet. Det er der hvor det ikke er noe jeg og du. Det eneste som kan sies er ER. Da kappes alt vekk. Det er det jeg kaller overgivelse. I boken min kalte jeg det "enhetens rom".
- Så det tredje nivået...
- ... er ikke noe nivå. I "Samtale" heter det derfor de to tider eller steder — og det tredje. Det er verken et sted eller en tid.
- Likevel er det det folk peker mot når de snakker om åndelige oppvåkning?
- Det vil jeg heller kalle nummer to: jeg er.
- Så det er det du kaller det sjelelige som er det folk flest kaller åndelig oppvåkning?
- Ja, det mener jeg. Og buddhismen mener nok det jeg sier.
Evnen til lys. Vi har den evnen at vi kan sikte inn vår lyskjegle på noe mørkt noe, men da må vi ikke være redd for det vi skal se. Vi må ville se.
- Så det tredje blir opplysning, mens det andre blir åndelig oppvåkning?
- Hele livet ditt vil du si at — åh! — nå forstår jeg det. Du kan ikke gå tilbake til den gamle forståelsen. Hele livet er egentlig fylt av slike åh, åh, åh! Når du forstår at noe er annerledes så skifter hele reaksjonsmønsteret ditt automatisk. Vi holder på slik hele tiden i vår hverdag. Men så er det iblant noen store bolker, hvor hele eksistensopplevelsen endres. Fra å rense sjel og hjerte, så blir det en total omveltning av eksistensopplevelse og forholdsopplevelse.
- Så vidt jeg kan forstå vil jeg mye av tiden være i det sjelelige, det andre nivået, men også ofte ramle tilbake til det første nivået?
- Da jeg opplevde dette selv hadde jeg ikke lest noe særlig, og var helt blankvannsbråten og holdt på med mitt. I etterkant har jeg likevel blant annet lest hvordan gnostikerne så på det. Bevissthet er bevissthet, enten du har lest eller ikke. Ihvertfall så jeg at gnostikerne har en lignende inndeling som det jeg har opplevd. Deres første nivå er "de som ikke kan noe for det", og som ikke kan gjøre annet enn det de må. Så er det de som går frem og tilbake. Og så er det de som heller ikke kan gjøre annet enn det de må.
De første som ikke kan gjøre annet enn det de må, er de som bruker verden, materie og kultur — verdens tanker om dem selv — som sannhet og har det som referansepunkt og speilingspunkt og det de føler verdi i forhold til. De føler seg levende i forhold til den verdien det gir, eller så føler de seg rett og slett døde. Så er det de som er på midten. De har valget. De har et indre de kjenner og som er vekket, samtidig som det er masse i det andre som trekker. De er vaklete. Det er et vanskelig sted å være for du har både tak på noe og kjenner at du mister det. Det er en forferdelig følelse av tap og mørke. Og den skal være slik for ellers ville du ikke klart å karre deg videre. Mennesket i det andre nivået føler at det går i fortapelse, mister seg selv, når det går tilbake til første nivå og ikke lenger er selvdrevent. De i første nivå føler ikke dette og bruker alt i det ytre for å få bekreftelse for liv. I det andre nivået bruker du ingenting, du er selvdreven — jeg er. Det eksisterer innenfra, ikke utenfra og inn. Da er speiling uinteressant, om det ikke foregår i forhold til sannhet. På sjelelig nivå speiles det i forhold til sannhet. Når du kjenner at du ikke speiler deg i forhold til sannhet, så kjennes det som et ekstremt mørke og tap. At du sviktet. Slik skal det føles for at du skal få trangen til å gå mot det sjelelige igjen. Det er innbakt som naturlige prinsipper.
Hvis du er der, må du slutte å se på det som en sykdom, men som noe som hjelper deg i verden din. Hvis du først virkelig er åndelig interessert må du ta det inn som virkelig, og ikke tro at det går an å bade seg gjennom det. Det skal være et mørke.
Når du er i midtgreia — i sjelens rom — så er du i lys. Da kjenner du tillit og mening. Det er lys i sinnet og pågangsmot. Så fikler du med noe som ikke er midt i smørøyet for deg, så kommer det andre inn. Da er det noe i mennesket fra barnsben av som gjør at det er utrygt på seg selv. Noen er mobbet på skolen, eller føler seg trengt til siden i en søskeflokk. Det er ikke sikkert det er slik, men det føltes sånn. Eller foreldrene var nazister og dette ble hengende ved barnet osv. Samfunnets speiling er ekstremt viktig for følelsen av å være hel og akseptert. Noe henger igjen, som gjør at du blir trukket mot det igjen og igjen, for å forsøke å bli hel. Jeg er derfor ute etter å finne ut hvor misforståelsen kom inn.
En gang hadde jeg en slags visjon som viste meg et eksempel på hvordan vi lager våre liv utfra mistolkninger av situasjoner. Jeg så et blåsvart uendelig rom. I dette rommet siger det ned et hult eselhode. Det flyr nedover i dette endeløse rommet med halsen nedover. Inne i eselhode flyr en liten blå fugl rundt og rundt. Så snur plutselig hodet seg rundt, så fuglen klarer å fly ut. Det var visjonen, og jeg forsto at den var ekstremt vesentlig for meg. Så sto jeg og stelte meg og plutselig skjønte jeg hele visjonen. Eselet er en sta dumming som holder fast ved en oppfattelse. Denne oppfattelsen gjør at vi ikke får frigjort det som er naturlig og fritt. Vi har en tilstivnet maske. Når masken vender seg så kan fuglen komme vekk.
For meg var det slik at da jeg var tolv år så hadde jeg inntil da forgudet pappa, og ment at mamma var et hespetre. Mamma forsøkte helt fra jeg var liten å fortelle at far var ikke som jeg trodde. Jeg hørte ikke på det øret — pappa var gud. Jeg opplevde pappa som hjerte og mamma som avstand.
Jeg var altså tolv år, og det var noen dager før julaften. Så hadde pappa kjøpt en Gerhard-platespiller til meg. Jeg hadde aldri hatt noe sånt noe, og jeg hadde ønsket meg det intenst. Pappa klarte ikke å vente til juleaften med å gi meg den, så han ga meg den noen dager før julaften. Jeg ble så usannsynlig glad at jeg ikke klarte å sove, av bare glede. Så sto jeg opp om natten og gikk inn i stuen hvor mor og far satt for å takke for gaven en gang til, for jeg var så forferdelig glad. I det jeg kommer inn i stuen faller far døddrukken over bordet.
Dette øyeblikket gjorde noe med meg. Jeg gikk inn med det helt åpne takknemmelighetshjertet, og så klask i bordplaten, det frøs noe i meg, og der bare sto det og sto det, helt til jeg så eselhodet. Slik fryser vi hendelser. Der frøs jeg noe som var veldig vesentlig. Jeg frøs det at jeg klarte ikke å ta inn over meg at noen var glad i meg. Jeg klarte ikke å ta inn over meg at noen sa noe eller ga meg noe. Det var helt umulig, for etter det kom jo smellet.
Etter det kom det også noe veldig viktig. Det rommet som var mellom mor og far tok jeg inn over meg helt personlig. Jeg så ikke at det var fars og mors rom. Barn gjør jo dette. Tar fars og mors rom inn over seg, og lever dermed deres ting som om de skulle ha vært sine egne. Først da jeg begynte å se klart så jeg at dette var mors og fars smerte. Derfor skrev jeg også "alle barn er født med navnet sorgenfri". Skyldfri er de kommet inn i verden. De er kommet for å løse arvesyndens gåte.
Arvesynden betyr å bomme på målet. Vi arver hele tiden — blant annet gjennom karma — evnen til å bomme på målet. Da så jeg at jeg har jo aldri hatt sorg, eller opplevd sorg, altså JEG, men jeg har opplevd hva sorg er. Sorg er å være i det smerterommet som du lager. Det er en formørkelse. Der er formørkelsen. Den som opplever rommet er fri, men vet det ikke.
Også incestofre og andre tar inn over seg og blir foreldrenes psykiske smerte. Det blir noe som hindrer flyten. Du kan ikke flyte mot dem. De — foreldrene — er i den psykiske smerten, og vi tør ikke flyte mot. For oss som barn er det vesentlig å kjenne denne flyten. Vi tror at vår reaksjon på dem er oss selv. Og så tror vi at vi mister vår flytmulighet. Det er når denne misforståelsen — som eselhodet — blir tatt vekk, at vi kan fly igjen, som den blå fuglen.
Den siste av disse tre typene som gnostikerne snakket om, er der hvor sannhet og sjel er gjenkjent. Du er da nødt for å gå der hvor du må gå. Samma hva. Og hvor du absolutt ikke stiller noen spørsmål. Du kommer inn med det sjelelige. Den todeltheten som du noen ganger kjenner må du med en gang til livs. De som er slik må rense med en gang. De har ingen vakling, og må trekke ut ekstrakten. Da går utvikling, eller egentlig avdekking, som jeg vil kalle det, ekstremt fort. For det går på tanker, følelser, handlinger, og alt i alle retninger ustoppelig. Innenfor buddhismen kaller de det tantrisk væremåte, og det er den eneste måten som kan lede til oppvåkning i ett livsløp. Her er alt brukt aktivt. Dette er de tre typene.
- Henger disse tre typene også sammen med de tre nivåene?
- Nei, den tredje typen er den eneste som leder til overgivelse. Jeget opphører. Det er ikke bruk for det lenger — på gamlemåten. Den første typen har ikke hjertekontakt. Det har ikke noe å stille spørsmål til. Det er først når de opplever å miste noen, eller at de blir dårlige, eller er i en begravelse, at de plutselig får en oppvåkning i forhold til livet.
- Og utfra denne misnøyen ser de at noe er galt, og de begynner å søke... ?
- Ja, det er da i den første klumpen. Innenfor den første klumpen — eller egentlig alle tre — så er det graderinger. Først så er det nesten som barn i barnehagen, man blir noe hvis de andre synes det er ok. Så for eksempel i en begravelse innser man at "denne væremåten har jo ingen verdi for meg lenger. Dette gir meg ikke noe glede lenger," Det er en slags tomhet, for det er fravær av den materialistiske gleden. Fravær av øyeblikks-gleden.
Det er noe man kan oppleve enten i en krise eller når man har mislykkes, eller når man har lykkes, men ser at det er tomt.... ?
Da skjønte jeg at man må bære sine byrder selv og sa til Jan like etterpå: "Nå må du dra, samme hva jeg sier. Du må ikke komme tilbake." Vi hadde bygd en bondeseng med stolper i, og jeg måtte stå å holde meg fast i en av disse stolpene. Svetten bare fosset av meg på grunn av nervene — i en uke før Jan skulle dra. Det var helt forferdelig.
- Ja, da er den første blitt så tynnet ut at du går over i den andre. Da står du oppi noe vanskelig følelsesmessig, fordi du har mistet den gamle sammenhengen, som du opplever at er forbindelsen til alle oss andre. Alt det vi snakker om føles som å være uten mening. Du føler deg ensom, rar og utafor. Noe er vekket i deg, men så får du bare trøbbel i forhold til andre, fordi du er på et annet sted. Det er en vanskelig situasjon som mange opplever. Du kan ikke snakke med venner og bekjente som før. Men saken er at dette bare er en overgang til du virkelig kan snakke med venner og bekjente. Denne overgangen er ganske smertefull for du kjenner et tap. Og du kan ikke få lagd noe verdi der når du ikke kjenner noen verdi. Du kjenner en fravær av verdi og at du må noe annet, og du kjenner et slags savn. Så hører man en setning eller en liten melodi eller noe man ser og det begynner å funke. Jeg kaller det at dunsten fra sannhet i en selv begynner å komme litt til overflaten, for det er ikke helt tett lokk der. Du kjenner et slags kall. Det er som om du går nedover en støyete gate på Manhatten, men at det plutselig blir helt stille og at du hører at navnet ditt sies. Da er det din tur.
Det er så ekstremt som det. Du klarer ikke gå imot. Du får ikke tak i livsverdien lenger i noe annet. Da har du åpnet for det sjelelige nivået. Da blir du dradd mot noe. Det er som om det har kommet en slags tau som trekker deg — eller oppmerksomheten din — mot seg. Jo nærmere du kommer, jo tydeligere hører du. Jo nærmere du er, jo lettere er det å velge bort det som har hindret deg. Så blir det enklere og enklere med diskrimineringsevnen. Med det sjelelige kommer evnen til diskriminering, altså evne til å skjelne. Evnen til å skille det som er vesentlig fra det som er uvesentlig. Evnen til å dø med seg selv, eller å dø fra det verden mener. Det kommer også at man lettere blir rørt. Mer ydymkhet dukker opp. Lysten til å gi en håndsrekning dukker opp. Den virkelig medmenneskeligheten befinner seg med andre ord der. Ikke avstand.
Da begynner det å peke mot sannhet. Og det er ikke-to. Ikke-avstand, ikke-mangfold. Det er ikke én, det er ikke to. Det er ikke-to. Det peker mot medmenneskelighet og det faktum at det ikke er noe forhold. Du blir plutselig med. Før var du et menneske som sto i motsetning til et annet menneske. Du veide deg der. Så blir man et menneske med et annet menneske. Du blir klistret nærmere og nærmere. Når den andre beveger seg må du bevege deg, og når du beveger deg må den andre bevege seg. Det er å være medmenneske. Til slutt opphører også denne deltheten i tankene. Det er den siste. Da opphører alt som heter del, eller hel, for den fraskriver seg alle slike vurderinger.
Alle øynene våkner. Det har ingenting å gjøre med flinkhet eller trening, du bare må. På samme måte som du i første nivået bare må ha bekreftelse. Mens du i midten kjenner fortapelsen ved å gjøre deg til. Du står ved erkjennelses- og diskrimineringsstedet, hvor du skal skille det virkelige fra det ikke-virkelige. Du lærer deg å kjenne forskjellen på når du er med deg selv, og er, og når du er med verden, og ikke er. Da er autoriteten gitt til verden. Da er du drevet av noe annet enn sannhet.
Du kjenner når du har en avstandhetsfølelse til alt liv, og har gått over i et annet rom enn sannhetens rom. Sannhetens rom er når du kjenner alt levende som deg selv.