Intervju i Visjon 2011/4

Opplysning, engasjement og helhetstenking

Vigdis Garbarek våknet opp for mer enn tyve år siden, og forteller i dette intervjuet mer om hva opplysning er og ikke er. Finnes det dessuten noe utenfor helheten, eller hva innebærer egentlig en helhetserkjennelse?

Av Øyvind Solum
Trykket i Vision - Alternativt Nettverks magasin - www.altnett.no

Det er mange som har ideer om opplysthet, og jo mer man leser eller hører om dette, jo mer ser man at folk ofte mener forskjellige ting når de snakker om dette. Jeg ber Vigdis forklare hva oppvåkning er, og hun starter med å komme med noen bilder på et par forskjellige tilnærminger til åndelig utvikling eller oppvåkning.

– Tenk deg to glass med to isklumper. Den ene isklumpen ligger i vann, mens den andre ligger i et glass uten vann. Isklumpen representerer følelsen vi har av isolerthet. Det som skjer med såkalt våkenhet er at isen smelter. Is og vann er egentlig det samme, men isklumpen føler det ikke sånn. Den vet ikke om sin ”vannhet” før den blir vann. Når man legger den ene isklumpen oppi vannglasset, ser man prosessen. Det er bare vann i vann. Det er ikke noen dråpe som faller oppi, eller som forener seg med havet. Når det aldri var noen atskillelse, kan det heller aldri være noen forening. Det var ikke noen isklump som kom fra ytre verdensrom og plumpet oppi vannet, sånn som når man snakker om forening med Gud. Det var ikke noen forskjellighet, bare en tilsynelatende forskjellighet.

Når man legger en isklump i et glass uten vann, så vil den først ligge som seg selv. Isklumpen som var i vann, smeltet fort, mens isklumpen som lå for seg selv, smeltet saktere. Med en gang det kom vann rundt isklumpen, så begynte det å smelte raskere. Det er den prosessen som et menneske opplever. Først er det meg og det ytre, så kommer meg og det indre. Da skjer den bevegelsen mye fortere, for da kommer både det indre og det ytre i bevegelse. Så smelter det ned til bare vann.

– Men isklumper vil likevel, så lenge det varer, kunne ha opplevelsen at de er seg selv med sine grenser?

– Ja, men min påstand er at det er tilsynelatende slik, og vi lever da en isklumps natur. Så lenge vi holder oss i fryseren så er alt bra, men når vi kommer ut i verden så begynner bevegelsen. Da er hele prosessen endring. Hvis vi var isklumpen så ville vi da en periode oppleve at vi var mindre det og mer noe annet. Det glir ut. Det blir mindre meg, og tilslutt så opphører vi og det er bare vann. Det er den opplevelsen jeg har levd.

Å bli den vi alltid var

Dette med isklumpen skal ikke tas for bokstavelig, og Vigdis kommer med et annet bilde for å si noe om helhet. Tross alt så er erkjennelsen av helhet noe av det som kommer med oppvåkningen.

– Hvis vi tar et papirark som man kaller helhet, og så river det i små biter, så har vi en tendens til å tro at de store bitene er viktigere for helheten enn de små bitene. Men egentlig trengs alle for at det skal være helhet. Man tror det er en liten man kan klare seg uten, men det kan vi ikke. Vi ser at disse tendensene våre egentlig er ganske naive. Så får vi heller vedkjenne oss at vi har sånne tendenser da. Vi tillegger det som er fint større verdi enn det som ikke er fint og tror at helhet kan klare seg uten noe. Men det er ikke helhet, men foretrukkenhet, og det er noe annet enn helhet. Foretrukkenhet kan man ha som et ønske, men helhet har ikke noe med foretrukkenhet å gjøre. Mennesker har stort sett dels-opplevelse. Og vi har dels-opplevelse av helhet, og går så tilbake til del igjen.

– Hva mener du med dels-opplevelse av helhet….?

– Hvis du tar arket som er revet i småbiter, og ser på bitene, som ligger et godt stykke fra hverandre, så er det den avstandsforholds-følelsen vi har. ”Vi er alle delene”. Så kan vi ta bitene nærmere hverandre, og da er det som de eller vi begynner å stifte bekjentskap med hverandre. Det blir etter hvert så nært at vi føler at vi kjenner hverandre. Da kommer vi nærmere en følelse av sammenheng. At det henger sammen. At noe som skjer der borte påvirker meg her inne. Da kommer vi nærmere en værensforståelse. Væren, altså liv, ikke livsuttrykk. Og når det føyes sammen helt, så er det helt. Da får man en forståelse av at det aldri har vært noen atskillelse. Hele reisen var egentlig reisen til det som alltid var.

– Men det er jo ikke åpenbart for all verden at det aldri har vært noen atskillelse, selv om det settes sammen til å henge sammen.

– Nei, men når vi ser på isklumpene så ser vi at det var det samme. Min beskrivelse kommer fra en grunnforståelse av at vi allerede er bærere av det hele. Sånn er det for meg. Det var aldri noen atskillelse. Jeg bruker disse modellene med utgangspunkt i den forståelsen. Men utfra en grunnforståelse at det ikke er et hele, så blir det en annen forståelse. Da blir det delens perspektiv. Men jeg kan ikke forfekte en annen sannhet enn den som er min egen. Men det andre perspektivet er delens følelse av å bli til. Det er sånn mennesker vanligvis føler det. Vi føler at vi blir mer og mer, at vi forstår mer og mer. Mitt utgangspunkt er at vi er det allerede, og så må vi avdekke det. Altså at vi må ta bort slør for å synliggjøre det vi er. Det vi likevel ofte føler som mennesker er det motsatte, at vi er på vei, holder på å bli til, blir større, kommer lengre, blir mer. Derfor sies det iblant at vi skal bli den vi alltid var.

Når helhetsfølelsen skaper halvhet

– I praksis opplever folk seg vanligvis som bare en av bitene i puslespillet, og de føler at ting er atskilt. I den grad det settes sammen så er det noe som skjer eller som man ønsker seg, og ikke noe som er allerede?

– Da skal jeg vise noe igjen. Jeg har to ark, og det ene ligger oppå det andre, men det øverste er revet i biter. Det som er revet i biter er likt med det som ligger under. Det mennesker opplever når de har en helhetsopplevelse, det er at alle bitene i et øyeblikk opphører. Og jeg vil presisere at de heller aldri fantes. Men opplevelsen er som å se inn i noe helt annet enn sin hverdagsopplevelse som er basert på bitens eller delens historie. Altså en opplevelse av å se hele arket. Da kan du få denne følelsen, som er delens følelse, av omsluttethet, enhet, kjærlighet. Men det som kan hende, er at i stedet for at dette blir en ting som blir en bevisstgjorthet hos delen, altså at den sier til seg selv ”ah, er det slik? Hva innebærer dette for meg?” I stedet har det en tendens til å bli ”Jeg vil ha mer av den følelsen! For nå har jeg kommet til der hvor det er sånn godt.” Det er en helt annen frukt av den andre tankemåten. For hva innebærer det når det er helt og enhet? Det innebærer at jeg ikke finnes som del. Men den sterke opplevelsen går mer mot sansene, enn det går mot at jeget slipper taket. Det går mot at sansene vil ha mer av denne oversanselige følelsen. Så faller man inn i jegets behov av ”dette var hjemme, dette er trygt”.

– Så parres det igjen med en følelse av utilstrekkelighet og mangel ved seg selv og verden?

– Ja, og da kommer verden i opposisjon til bildet av helhet. Man har snudd impulsen til det motsatte. Men for meg så er helhet slik det er når man ser bakenfor våre behov for at ting skal være på en spesiell måte. Det denne type erfaring egentlig har som mulighet det er å stille spørsmål ved jeget, altså ved meg og mine behov. Det går an å gjøre det. Ofte ser jeg likevel at det ikke er det som dukker opp i folk, men en lengsel etter mer av den type erfaring.

– Sødme, følelse av helhet og av å bli holdt?

– Ja, og kjærlighet og sammenheng. Men ikke hva det egentlig viser. Hvis man har disse opplevelsene, enten det nå er i meditasjon eller plutselig, så gi det en ekstra tanke. Det er mange som snakker om helhet og enhet, eller forening og den slags ting, men hva innebærer det egentlig? Bortenfor sansene?

– Da vil vel noen undre seg; Hvorfor skal det være bortenfor sansene? Skal ikke de også være med?

– Joda, men jeg mener bortenfor den første lengselen etter å gjenta et sanseinntrykk. For bakenfor dette – hvis det blir en virkelig erkjennelse, altså noe som går gjennom hele ditt vesen – så begynner man å forstå hvorfor de snakker om evig liv. Da kommer man inn på et annet type prinsipp som plutselig avdekkes. Det vi før har forholdt oss til er et forholdsprinsipp, som kalles dualistisk. Da jeg først hørte ordet dualistisk så visste jeg ikke hva man mente med det, men vi har forhold til alt mulig. Det er stor forskjell på forhold og direkte. Den gamle måten vår, som de fleste er i, er forholdsmåten. Hva skjer så når det andre prinsippet dukker opp? Det som er et direkte-prinsipp, som agerer fra helhetsståstedet, som i det menneskelige uttrykk bringer med seg mange av dydene? Dydene har naturlig fellesskapet som innfallsvinkel – medmenneskelighet og de andre dydene som tenker litt lenger enn til bare en selv. Jeg mener at dyder ikke er tillært, men noe som er naturlig for oss. Siden helhet er sant, så er dydene også sanne. De er sanne naturlige egenskaper, ikke noe vi behøver å lære.

– Det er likevel flere spørsmål som reiser seg…

– Vi kommer inn i et liv og vi går ut av et liv. Vi blir til, vi vedvarer en stund, og så forsvinner vi. Det er en følelsesmessig greie vi har, og sånn er det bare. Det som er så rart når denne endringen skjer, oppvåkningen, det er at du oppdager at du aldri var på vei mot noe, men at det motsatte egentlig var skjedd. Opplevelsen da er at slørene i stedet falt av. Men mens vi lever med den dualistiske bevisstheten så opplever vi at det er tilblivelse.

Alt gjør seg selv

– Folk kan tenke at ”joda, vel og bra, men jeg er ikke der. Jeg er en vanlig strever som har problemer med å klare hverdagen.” De kan meditere eller ikke meditere, og skulle gjerne komme dit at de opplevde det du snakker om, men slik er det rett og slett ikke. ”Så hva kan jeg gjøre for i hvert fall å oppleve det mer?”

– Nå snakker jeg om et prinsipp som er sant for noen, men som ikke har betydning for andre. Som mennesker som lever vår vanlige hverdag så må vi være tro mot det vi opplever at vi kan være tro mot inne i oss. Da vil du oppleve i din egen hverdag en følelse av sannferdighet, altså at du ferdes i sannhet. Det gir deg en følelse av å være hel inne i deg. Da vil jeg si at det smaker ganske godt. Noe ut over det er det ingen som behøver å streve. For alt mulig gjør seg selv, for det er grunnprinsippet.

– Det gjør seg selv, sier du. Hvis det er slik at både de små og store bitene er bra som de er, kan ikke det synet føre til passivitet? Man hører jo folk som hevder at de har det ståstedet, og som påstår at vi ikke trenger å gjøre noe, at verden klarer seg selv, og at du selv dermed bare kan være?

– Ja, men det jeg sa var at du skulle ferdes i sannhet og med ærlighet overfor deg selv. Det mennesket som prøver det så mye som en halv dag, vil skjønne hvilken utfordring det er. Så her er det ikke snakk om passivitet for fem øre. Det har vært menneskets kamp med seg selv, som man utfra det ståstedet kan kalle svært utviklende.

Nå er det det med helhet at det ikke er noen eller noe som er utenfor helhet. Dermed er alle brikker og tanker med, og alle følelser og motstridigheter. Innenfor denne helheten så har vi våre små liv, som er våre små hikst, som tilhører det samme. Det er de små livene vi har ansvaret for. Når du har ansvar for ditt eget liv, så får du på en merkelig måte også en følelse av medansvar for andres. Når du tar deg selv på alvor, men ikke er selvhøytidelig, så blir det et engasjement i andres. Det kommer naturlig. Det er ikke slik at du kan stå utenfor helhet og skue helhet med stoisk ro og si ”jaha, alt er i skjønneste orden”. For den som sier det er også inne i dette. Alt vi gjør eller ikke gjør har følger. Alt har følger for alt, for det er ikke noen prikker eller hull i helhet. Det er ingen biter heller. Det går egentlig ikke an å skille noe fra noe annet. Men da går vi inn på en erkjennelse som de færreste har bruk for. For de har ikke noen glede av denne erkjennelsen. Dermed kan det lett bare bli soveputer og tullball.

Å blande seg i andres karma?

– Ja, man hører jo det fra både alternativt og fra annet spirituelt hold. Enkelte kan si at du ikke bør blande deg i andres utvikling, for de andre skal lære av sine feil, så du bør fokusere på deg selv. Nødhjelpsarbeid er å gripe inn i andres karma, og det skal man ikke gjøre, for da hever man seg over helhet, og tror man vet bedre, mens man egentlig bare roter det til.

– Hver sånn tanke, og hver sånn ikke-tanke, er med i helhet. Dermed er det ikke sånn at man kan stå utenom helhet og si noe om helhet, selv om mange ser ut til å tro det. Helhet er helhet. Selv tanken som fremkommer, eller ikke, og handlinger som gjøres, eller ikke gjøres, alt av det er innbakt i det som heter helhet. Man kan selvfølgelig snakke om det så mye man orker, men til syvende og sist står mennesket igjen med seg selv og det alvoret og den ordentligheten det opplever at det lever med. En dag skal vi gå i graven, og da er det kanskje greit å gå i graven med en følelse av ha levd noe som man føler glede over. Noe særlig mer enn det tror jeg ikke vi kan ønske oss.

For meg er det slik at helhet ikke er noe man kan få matet inn i hodet på folk. Helhetsopplevelsen vår har vi gjennom de sidene av oss som har med dyd å gjøre. Vi kan få det gjennom at vi forstår at vi økologisk henger sammen. TV og massemedia gjør at vi kan få en følelse av at når noe skjer der borte så fører det til noe også her eller et annet sted. Det er en sånn rar følelse vi begynner å få, så det begynner å snike seg inn på oss. Som hverdagsmennesker kan vi kjenne slike ting. Vi kan kjenne at vi har noe som kan kalles medmenneskelige følelser, at det er noen ting jeg kan gjøre og noen andre ting jeg ikke kan gjøre. Alt dette peker i retning av uatskillelighet.

– Økt helhetstenkning kan være at man bryr seg litt mer, både om regnskogen i Amazonas og de som lider i Libya?

– Ja, eller naboen.

Ikke-engasjement er også et engasjement

– Men så sier noen ”Men Saddam Hussein er også en del av helheten! Hvorfor skal vi bry oss mer om noen arabere enn andre arabere? Hvorfor kan de ikke bare holde på med sitt, så får de lære av det, og vi av vårt? Noe mer engasjement enn det er det ikke noen vits å ha.”

– Greit, men det er også et type engasjement. Det er et syn på ting. Det å ikke gjøre noe, er også å gjøre noe. Så igjen kommer vi tilbake til akkurat det samme som i sted: Ja, en diktator tilhører det hele, ingen tvil om det, men det gjør også den tankegangen du har. Så dermed er det rimelig å spørre: Hvilken tankegang er det som best representerer deg i en verden som du har så mye meninger om? Jeg må leve det som er ekte og sant for meg. Hvis jeg sier at jeg stiller meg utenfor det hele med stoisk ro, og innbiller meg at det går an å sto rolig utenfor et hele, så er jeg bra blind. Det ville også være en del av det hele, og en handling jeg utfører, nemlig at jeg gjør en variant av stoisk ro og unngår en del andre ting. Det er ingenting som faller utenfor, heller ikke den tankegangen at du kan stå og se på det hele med en slags oversikt og ro. Du må som menneske ta ansvar for de impulsene du selv har. Hvis du ikke synes det er noen vits i å gjøre noe, så nei vel, da gjør ikke du noe, men det er ikke noe mindre en handling enn det å gjøre noe. Hver og en må innestå for sitt. Det er viktig for oss å føle at vi gjør det. Det er den måten helhet er på. Alle de følelsene vi har, og som vi tror er unike for oss, og som jeg føler at jeg eier, tilhører hele suppa.

– Ok, både det å gjøre noe eller det å ikke gjøre noe tilhører helhet. Men hvis man strekker ut en hånd for noen som er i trøbbel eller for et tre i regnskogen, kan man likevel si at det er uttrykk for mer helhetstenkning?

– Da må vi først lage helhet til en ting. Egentlig er ikke helhet en ting, men vi kan jo tingliggjøre helhet. Så må vi bestemme oss for hvor langt den tingen skal gå. Skal den dreie seg om vår klode eller hele universet? Alle universer? Eller skapelsen som sådan? Man må bestemme seg for hvor man setter grensen for helhet, hvis man skal snakke om det som en ting. Mange som tenker helhet, tenker nok økologisk og dermed vår klode, og eventuelt litt forholdet vårt til solen, ozonlag og oppvarming og sånt. Da kan man si at ut fra det prinsippet så er å sykle mer helhetstenkende enn å kjøre bil. Men fra et annet helhetsperspektiv så kunne man si at det ikke spiller noen rolle, for alt er født og alt forgår. Det gjør denne kloden, og alle kloder. Alle universer har blitt til, og alle skal forgå, så det tilhører bare prinsippet av liv. Spørsmålet er dermed hvilken type helhetstenkning man snakker om, men jeg regner med at du tenker på en helhetstenking som for en stor grad skal inkludere jordkloden?

– Jeg er enig i at spørsmålet gir forskjellige svar, og at det er en tingliggjøring. Uansett innbiller jeg meg at man kan si at det er mange nivåer av helhetstenkning, og at spørsmålet blir hvor mye vi klarer å forholde oss til. Det er flere sammenhenger man kan se når det gjelder eget individ. Så kan man utvide til kretsen rundt og nærområder, og videre til samfunnet og kloden og videre. Slik lager man helheten større og inkluderer mer. Jeg tenker at et større perspektiv ikke burde spenne ben under det snevrere, så hvis et større perspektiv fører til nihilisme så blir jeg usikker på om det virkelig er større.

– Enig i at det ikke skal lede til nihilisme. En person hvor dette virkelig er en erkjennelse handler alltid som et innlevende medmenneske. Den personen som ikke har dette som en virkelig erkjennelse kan egentlig bare holde kjeft. For da blir det bare en tolkning av andre menneskers erfaring om hva helhet er. Det tolkes inn i et univers som ikke bærer den erkjennelsen selv. Reaksjonene kommer da utfra den personens ønske om hvordan ting skal være eller ikke være, og hvordan slippe unna det ene og det andre. Men der hvor dette er en virkelig erkjennelse så er det ingenting der som ikke tar hensyn.

– I erkjent helhet…..

– Ja, så blir du ikke nihilist. Du er nødt for automatisk å bidra.

– Så sier de ”ja, men griper du ikke da inn. Var det ikke sånn at alt var bra? Hvorfor endrer du, hvis alt var bra?”.

– Jo, fordi denne impulsen som jeg har er også helhet, og tilhører da det som skulle endres. Det er helhet hele tiden. Det er ikke slik at noe kommer utenfra og endrer noe annet. Det var aldri utenfor. Folk tror man endrer helheten, men man gjør ikke det, for begge deler tilhører hele dansen. Er det helhet så er det helhet, selv den såkalte inngripen i andres karma. For det er ikke egentlig noen inngripen i en annen persons karma.

– Fordi det ikke er noe jeg eller atskillelse?

– Du kan godt si det sånn, men hvis man skal unngå å begrunne utfra en slik filosofi og svare utfra karma-tenkningen som var i spørsmålet, så kunne man si at det lå i kortene at personen nettopp skulle møte på en som skulle gripe inn. For det var det som lå i karmaen. Så det er ingenting som ikke til enhver tid er tilhørende det hele. For meg så blir det da at det er ideologi som skaper alle disse idiotspørsmålene. Hvis mennesket står alene med seg selv og sin mening om hvordan det selv vil bli behandlet av sine medmennesker, hvordan det selv opplever verden skulle være, og er i verden på den måten der, så står det bare på det. Det behøver ikke være noe vanskelig i det hele tatt. Men hver gang ideologien kommer inn og lager disse flotte overbygningene, så mister vi noe underveis. Vi mister det som er helt, reelt og ekte, som er vår naturlige impuls. Vår naturlige impuls er å forsøke å redde barna våre. Når alt blir dine barn, så gjør du det. Du sitter ikke og venter på at de slår seg i hjel. Du har følelser for dem. Det er naturlige impulser i oss. Det er noe av det jeg blir skeptisk til når det gjelder ismene, de lager sånne flotte idealismer, som lager alle disse grubleriene.

Å rekke ut en hånd

Vi kan forestille oss en mann som står ved en bro og står der og ser på elven, men så faller han uti. Så går det en mann og slår gresset på et jorde rett i nærheten. Den som ligger i vannet kaver og skriker om hjelp, for han klarer ikke å komme opp. Så hører denne andre mannen det, og kommer løpende for å redde ham. Men akkurat når han skal til å bli reddet så skriker han som er i vannet ”hvilken filosofi har du?!” Så svarer han på land ”herregud, nå må vi bare komme i gang”. ”Nei, det må være riktig filosofi”. Men så drukner han.

Sånn kan det bli hvis det er mer vesentlig med filosofi enn det at vi kan rekke ut en hånd. Sånn holder folk på. De lurer på om en muslim kan hjelpe en kristen og slike dustete spørsmål. Når man til syvende og sist skal krepere så står du overfor det mennesket du var, ikke den ideologien du hadde.

Hvis også alternativ filosofi blir sånn at alt er perfekt, da tar de ikke med at han som sier det står midt oppe i det, og det lå allerede føringer at han skulle si dette, og det at han sier det bringer noen andre i affekt, og så starter suppa. Ja, all ting er til en hver tid perfekt – nettopp fordi det er bevegelse. Det betyr ikke at den bevegelsen er av det gode. Det er verken av det gode eller det onde – det er bevegelse. Så må vi som det enkeltmennesket vi er ta opp den kampen det er med oss selv og vår egen engstelse og vår egen mangel på mot og hvordan vi er i verden. Det er tøft nok det.

Hvis du er opptatt av hva som er mer helhetstenkende enn noe annet så ville jeg foretrekke at vi tok det globalt. Like mye som vi tar vare på vår egen kropp eller vår familie, så er vi på en klode og den deler vi og vi finner ut etter hvert at en vind som kommer derfra den påvirker her og sånn. Det er litt skummelt, men vi skjønner at ting får følger. Vi begynner så vidt å skjønne at det er noe som heter årsak-virkning. Før tenkte vi at det var noe som het første årsak og så var det virkninger fra det, men nå har vi begynt å skjønne at årsak-virkning er noen sånne skumle ting som skjer hele tiden og at man helst bør sørge for at årsakene blir slik at man tåler virkningene av det. Ellers er vi som art snart utryddet. Vi forgår før kloden. Vi trenger trærne. Kloden trenger ikke oss i den forstand. Den bare ryster på seg og så begynner den med et eller annet annet. Det har den gjort mange ganger før. Vi er altfor selvhøytidelige, og tror at vi er altfor viktige. Når vi skal ta vare på kloden, så burde vi være ærlige og reelle og si at vi er redde for å forgå som art. Det er det vi holder på med. Ikke kloden, men arten. Vi er avhengig av alt dette. Luften må ha en spesiell blanding for at vi skal kunne eksistere. Når det blir skjevheter i den blandingen så forsvinner vi. Dermed er det altfor lite global tenkning. Det er flere som tenker sånn at man skal redde noe regnskog langt borti der. Egentlig er det snakk om at vi gjøre noe for å sørge for at vi skal kunne fortsette å puste.

– Dermed kan man si at Statoil-sjefen i sin oljeprofittmaksimering er mindre helhetstenkende enn miljøaktivister?

– Man kan si at han ikke er så økologisk helhetstenkende, men man kan antakelig kalle ham økonomisk helhetstenkende, noe mange satte pris på under finanskrisen. Her er det forskjellige former for helhetstenkning, og spirituelle varianter kan bli annerledes enn dette. Men det er klart, hvis vi ikke får orden på økologien så er det ikke noen til å bruke økonomien. Kanskje må man spørre seg om hvor grensen går for enhver form for utnyttelse. Den modellen med å dytte og dytte gikk fint et stykke på vei, men når det går over en viss grense, så blir det destruktivt. Hva er det som skjer så vi ikke blir vare på hvor en ting snur? En modell funker til et visst punkt, men så begynner den å bli en kreftsvulst. Kreft er også bare liv, men det ønsker evig liv, så det spiser opp det det lever på. Det er det som er så rart med kreft, det spiser det det skal leve av selv, og gjør at det forgår. Når vi ikke vet hvor vårt nok-punkt er, altså punktet for balanse, så blir det ubalanse. Vi arbeider oss opp mot et balansepunkt, men kjenner ikke igjen balansen. Det er noe av det som er vår svøpe, at vi alltid går til ytterpunktene. Når vi da går for langt kan vi lett få en fryktelig smell i bakhodet. Vi har så fryktelig kort hukommelse på ubehag, sånn at med en gang noe begynner å rette seg opp, så begynner vi på den samme galeien om igjen.

Økonomien viser at man er globalt avhengige av hverandre. Når vi nå har kommet dithen at dette er erkjent av mannen i gaten, så kan man egentlig si at man har tatt et langt spirituelt skritt. For da skjønner vi noe dypere. Vi skjønner at det går inn i vårt hverdagsliv og vi skjønner at det henger sammen. Det samme gjelder det økologiske. Man begynner å fundere på om man burde ha sett varselsignalene før. Da blir man mer bevisstgjort. Og for meg er det slik at det største et menneske kan få til er bevisstgjøring. Sånn har det vært gjennom alle tider. Gjennom ulike type prøvelser så bevisstgjøres vi. Vi kan ikke bli klar over noe før vi blir klar over det.

– Vi strever tydeligvis med å se disse balansepunktene, og klarer det heller ikke i våre personlige liv.

– Nettopp, så vi må nesten ha en guds tålmodighet med menneskeheten. For det krever sånn tid for mennesker bare å få orden på sitt personlige balansepunkt, altså hvem vi er i vår egen verden. Det er jo der alt dette andre springer ut fra. Hvilken helhet har jeg i mitt liv? Hva ønsker jeg at jeg skal ha gjort gjennom et liv. Det er det som farges av på den store sammenhengen. Derfor er det viktig å finne ut hva vi skal, altså hva som er vesentlig i et menneskeliv, og hva som ikke er så vesentlig, for det får sånne enorme konsekvenser for en hel klode. Hver og en av oss er en dråpe i havet, men det blir mange dråper etter hvert. Men jeg er heldigvis, for meg selv, slik at jeg har innsett hvor vanskelig det er for et menneske å finne sin egen balanse, slik at jeg har også ganske stor tålmodighet når det gjelder det kollektive. Jeg opplever ikke det kollektive som tregt. Jeg opplever at når det er så vanskelig ett enkelt menneske å forandre noe, du all verden hvor mange århundrer skal man da ha lov til å gi en hel jordklode?